Khamsin møter de udødlige

Vårt første møte med Hånden

vertshuset.png

Mora satt i dype tanker i et mørkt hjørne av det billige vertshuset. Hun grunnet på en hendelse som hadde skjedd natten i forveien. Derfor la hun i liten grad merke til tempelridderen som drev på å skulle samle folk til en eventyrgruppe midt i lokalet. En bueskytter og en kriger som satt ved et av bordene virket heller ikke interessert. Ridderen hadde imidlertid delvis fått oppmerksomheten til en muskuløs dame med spyd, da døren til vertshuset plutselig føk opp, og en mann i rød skjorte sjanglet heseblesende inn. Det var tydelig at han hadde flyktet fra noe. Han var skadet. Tempelridderen, som alltid er rede til å gjøre en god gjerning, tok seg av ham og prøvde å fritte ham ut om hva som var skjedd. Mannen skulle beskyttes selvfølgelig.

"De er ute etter meg!" sa han. "Jeg kunne ikke være med mer, det var for uhyrlig. De er onde, onde. De vil drepe meg!" Mannen var i sjokk, og det var vanskelig å få historien ut av ham. Men den tålmodige tempelridderen fikk lirket det ut av ham. Det var Hånden. De var onde. Man måtte ikke bli innblandet. Hånden måtte knuses, ødelegges. Og det samme måtte graven og hele gravstedet. Det var ondt. "Hvilket gravsted?" tenkte Mora.

Imens hadde mørke stemmer utenfra begynt å be om å få mannen utlevert. Men en tempelridder lar ingen bli ofre for det onde og hadde dessuten fått et oppdrag. Mannen skulle ikke utleveres. Det var klart. Nå var selvfølgelig alle på vertshuset blitt oppmerksomme på hva som skjedde, og klargjorde våpen i tilfelle noe ville skje. Ingen uskyldige sjeler der nei, men mennesker som hadde vært uten en vinternatt før.

gerda.png

Mora hadde tatt frem kniven og sneket seg frem mot døren og den fremmede i rødt. Interessen hennes var fanget av det uvanlige opptrinnet. Selv om Mora neppe kan karaktiseres som en engel kunne hun ikke la folk dø uten å gjøre noe. Ikke hvis det var sant som mannen sa, at han skulle drepes fordi han hadde nektet å utføre onde gjerninger. Vertshusets gjester gjorde seg klare til kamp. Rangeren veltet et bord og la seg til med buen mot døra. Damen med spydet kjente visst ridderen fra før, det ble klart på måten hun stilte seg opp bak ham, med spydet parat.

De der ute prøvde med trusler. "jada," tenkte Mora, "alle kan true". Tempelridderen nektet å utlevere mannen enda en gang, og nå stemte alle gjestene i. Men da dvergen, tydelig en modig kriger, åpnet døra for å få et blikk på fienden, ristet jorden i en voldsom eksplosjon som lyste opp hele vertshuset med en ildrød glød. Så raste det jord inn av døren og gulvet glapp under dem: vertshuset skled i full fart nedover skråningen mot elven

Gjestene på vertshuset fikk ikke mye tid til å tenke. Mens vertshuset traff elven og vannet begynte å piple inn strømmet det plutselig på med ekle menneskelignende skapninger. I stedet for fingre hadde de lange skarpe klør, og de kunne helt enkelt ikke misforstås: de hadde onde hensikter. Så Mora hoppet frem fra det hjørne hun hadde gjemt seg i og kjørte kniven i den første hun rakk frem til. Mens ridderen samlet de to krigerne om seg borte i det motsatte hjørnet sendte bueskytteren pil etter pil mot uhyrene. Og Mora brukte kniven så godt hun kunne. meget godt med andre ord. Selv om uhyrene var mange, fjernet Mora og bueskytteren raskt de fleste. Og oppdaget at det var to i resten av folket der inne også. Krigeren med spydet hadde feks spiddet flere uhyrer, som bueskytteren mente var zombier. Snart var de igjen alene i det synkende vertshuset. Det var imidlertid på tide. De måtte komme seg ut! Mens Mora og de andre gjestene klatret ut gjennom vinduene hadde den lille dvergen fått en tryggere ide, og forlot bygningen via pipa. Selv om dette ikke akkurat var en søndagstur, kom alle seg ut på taket. Mora hadde til og med fått med seg noen bøker og andre småting hun fant på ett av rommene.

Da de igjen sto oppe på elvebredden rådde kaos der. Mange mennesker hadde stimlet sammen for å se hva som hadde skjedd. Ridderen og de andre prøvde å snakke med vaktene. Mora derimot prøve å holde seg litt i skyggene, men glemte snart seg selv da hun la merke til en liten mann, som kikket så merkelig stirrende på henne selv og de andre fra vertshuset. Hun prøvde å få ridderens oppmerksomhet for å fortelle om den lille mannen, som forsvant i menneskemassen uten et spor. De andre gjestene var imidlertid svært opptatt med vaktene og å prøve å forklare hva som hadde skjedd. Byvaktene insisterte imidlertid på at dette var en hendelig ulykke, og ville ikke høre om noen eksplosjon - til tross for at stedet var brent svart og vertshusets grunn nå var et gapende kjellerhull. Nå var det mange spørsmål. Vaktene var tydelig korrupte. Hva hadde egentlig skjedd? Hvem eller hva var Hånden? Hvilket gravsted hadde den rødkledte mannen snakket om? Hvilke uhyrlige ting foregikk på dette stedet? Hvem kunne en stole på? Hvem var mannen med det stirrende blikket?

Mora bestemte seg for at dette ikke var tiden for å reise alene. Og selv om hun ikke kjente til disse andre fra vertshuset hadde hun sett dem ha omsorg for en ukjent mann og nekte å gi etter for trusler. Og de hadde alle kjempet side om side. Blant alle korrupte og tvilsomme mennesker på stedet gjorde dette gjengen fra vertshuset til verdifulle allierte. Mora hadde valgt sine venner. De var blitt tvunget sammen av omstendighetene. Og nå, for å ikke være i ukjent fare, ble de nøtt til å oppklare mysteriene som lå foran dem.

Gravstedet

burial.jpg

Gruppen fulgte Kongeveien nordvestover ut av byen og inn i Måneåsene. På en av åsene fant de at det var et stort kraterhvor noen hadde satt opp en leir. De så flere mennesker, en halfling og en gnome som virket som sjefen i til noen øgleaktige skapninger på støørelse med et esel som fungerte som en slags vaktdyr. Gruppen stoppe og forhørte en halfling som kom fra byen med mat, men han virket uskyldig. Etter å ha spionert på leieren en tid, så gikk de ned å snakket med dem. Lederen, Agrid, var høflig, men tillot ikke gruppen å undersøke teltene. Han kunne heller ikke svare på hvor Gerda var. Etter å gruppen hadde trukket seg til bake, snek Mora seg inn og fant ut at Gerda var fanget i ett av teltene. Det ble så kamp, og Agrid og hans menn og vaktdyr ble nedkjempet. I ett av teltene fant de en bundet og forkommen Gerda. Hun forklarte at hun hadde leid arbeidere i Fallcrest, men at de hadde tatt henne til fange og overtatt utgravningen. Men de hadde ikke kommet veldig langt. De Udødelige fant en nedgang til en koordior som ledet inn til graven, men her var en halfling gått i en spydfelle. De gikk forbi den, men Mora og Gerda raste ned i en hule med flere gigantiske skorpioner. Mora holdt seg skjult mens hun tålmodig ventet på at gruppen skulle komme ned, mens Gerda ble forgiftet.

Etterhvert ble skorpionenen nedkjempet og Gerda ble reddet. Gravkammeret ble utforsket. Man fant en stor og flott sarkofag og en enkel mindre en bak. Begge var tomme. Hulen var rikt dekorert med steinrelieffer, men mange av disse var ødelagt. Men det var åpenbart at dette var graven til Gamzakurdia, en av den store krigeren Murmandamus sine generaler, for 500 år siden. Det ble oppdaget et magisk banner som bar symbolet til imperiet. I en krukke fant man et metallisk hode som bar påskriften "Jeg er Gamzakurdia".

Skorpionhulen

graven.png
Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License