Gamzakurdias grav og Gorden Gekko

Sagaen om Gamzakurdias hode

Gruppen satt rundt leirbålet mens natten senket seg rundt dem. Det hadde vært en hard dag, og mange sår skulle pleies. Den edle krigeren Khamsin reiste seg. Hans dype, buldrende stemme fylte krateret. 'Kjære Gerda, fortell oss om imperiet.' Kvinnen som bar navnet Gerda reiste seg. Hun lente seg tungt på det ene beinet etter det stygge fallet, og et øyeblikket så hun omtåket ut, som om ikke all skorpiongiften hadde forlatt kroppen. Så begynte hun å fortelle.

Om imperiet

«Imperiet Nerath ble grunnlagt for over tusen år siden av de 12 forente menneskestammene. I årevis kjempet innbyggerne for sin nisje i verden og det var først for 500 år siden at det hadde sin storhetstid. Under den legendariske feltherren, Murmandamus, ble nær sagt alt land lagt under Nerath. Da riket strakte seg fra kyst til kyst, gikk han til rikets embetsmenn og ba om en armada med skip. De ville vite hva han skulle med den. 'Vi er gått tomme for fiender. Det er på tide å reise ut å finne nye', skal hans ord ha vært. En av hans nærmeste betrodde var krigeren Gamzakurdia, som legenden sa hadde kommet fra alveriket for å tjene under Murmandamus. Det er denne stolte og noble krigerens grav vi befinner oss over nå. Legendene om deres dåder fortelles av både skriftlærde og trubadurer.

Så, for om lag hundre år siden, forsvant imperiet. Rett nok hadde nedgang vart både lenge, med økende press både innenfra og utenfra og med korrupte og dekadente ledere. Men når undergangen kom var den så brå, så omfattende og så gjennomgripende, at det idag knapt finnes spor av riket igjen. På en håndfull år gikk sivilisasjonen under. Det fantes ingen sentrale myndigheter lenger, ingen læresteder eller laug, ingen som kunne skrive lover og ingen til å håndheve dem. Og litt etter litt krøp kaos inn i verden igjen. Veiene ble utrygge, befolkningen isolert i små lommer og lokale tyranner som slåss over restene. Monstre og uvesener kom fram fra skygger og glemsel og tok plass i verden igjen.

Hva skjedde? Legendene er tallrike. Noen sier at dekadente ritualer åpnet porter til avgrunnen og at demonprinsen steg opp foran sine endeløse hærskarer. Andre sier at Erathis, den noble guden for sivilisasjon, trakk tilbake det Keiserlige Mandat og fordømte imperiet for deres udugelighet og synder. Noen sier at en storm steg opp i horisonten, pisket opp av vindens herrer, som jevnet alt med jorden. Sannheten selv ikke de skriftlærde vet sikkert hva som skjedde (selv om det finnes mange som mener de gjør det). Men dette vet vi: hele det indre Nerath, som ligger på vestkysten av dette kontinentet, er kun et dystert ødeland. Alle de store byene er jevnet med jorden. Alle bibliotekene og skriftsamlingene er gått tapt. Mange kilder forteller om vanvittige kriger og fryktelige armeer. Og flere nevner at den Nephilimske Liga, en kabal av mektige trollmenn som engang hadde vært det Keiserlige magilaug, var sentral i maktkampen i imperiets siste dager.

Det er denne historien som er min spesialitet, og det er derfor jeg har kommet til dette stedet.»

Om Graven

«Nå skal jeg fortelle om det jeg har funnet i graven», fortsatte Gerda. «Dekorasjonene på veggen i graven viser at dette er graven til Gamzakurdia, og de gjenforteller hans bedrifter. En stor sarkofag står i graven, men den er tom. Dette er det ingen tvil om. Videre ser det ut som om graven er utsatt for vandalisme. Vegg dekorasjonene er ødelagt flere steder, på en planløs måte. Et sted er det risset inn ordene 'Tusen forbannelser over deg, Murmandamus, fra alle hjørner av imperiet'. Utvilsomt har graven blitt invadert på et senere tidspunkt. Men det som er merkelig er den andre, enklere sarkofagen som står bak, og som også er tom, samt den gamle fellen ved inngangen, som tydeligvis var blitt ladet på ny, trolig av de samme som plyndret graven, eller folk som kom senere. Og så er det hodet dere fant, dette metalliske hode, lagt som en grim kopi av den menneskelige anatomi og med ordet Gamzakurdia på. Jeg har aldri hørt om noe slikt.»

Urolig natt

Erdan satt og nøt teen mens han betraktet innbyggerne i Fallcrest på vei til dagens dont gjennom vinduet på vertshuset. Teen var like søt som den yppige servitrisen som hadde servert den. Ingen andre av gruppen var oppe ennå, og ingen hadde observert hans lille ærend ut denne morgenen. Han gned ettertenksomt på blekkflekken på den ene fingeren, mens han tenkte på den tomme krukken de hadde begravet i skogen dagen i forveien, med hensikt å villede eventuelle forfølgere fra Hånden. Og han tenkte på hodet, som deres leder Khamsin, hadde sperret seg inne på rommet sitt med i natt.

Da resten av gruppen kom ned noen timer senere, hadde han allerede gjennomført flere treningsøkter, samt skutt flere blinkskudd i bakgården, bak vertshuset. Oppmerksomt registrerte han at flere av hans kompanjonger lot til å ha hatt lite utbytte av de myke sengene på vertshuset. Både den vittige og livlige Mora og den følelsesladede og ellers like livlige Petra, virket begge trøtte og innesluttede. Petras blikk virket plaget, der det for hit og dit. Men de var ingenting mot Khamsin, som virkelig hadde hodet i en tordensky. Bare hans venn og kompanjong, dvergen Gurdis, virket avbalansert. Men når var hun noensinne annerledes?

I løpet av en kort time, der gruppen satt i tett konversasjon rundt bordet, kom nattens mareritt for en dag. Khamsin fortalt at han hadde hatt en drømmeaktig visjon om sin nemesis, orken uten navn, men med vinger. Han tolket drømmen slik at den varslet et djevelsk tyranni på jorden, hvis han ikke ble stoppet og at han var i nærheten. Hodet hadde han ikke fått noe ut av, og virket nærmest brydd når dette ble brakt på bane.

Petra kunne fortelle den mest utrolige historien. I drømme hadde hodet åpenbart seg for henne, og fortalt henne at kroppen hans var blitt vanhelliget av folk fra Fallcrest, men at den ble reddet av den eneste som forstod meg. Videre hadde hodet sagt at alt dette var av mindre viktighet, og at Petras skjebne og de valg som lå foran henne, var langt viktigere. Hun så seg fly over et forrevent og marerittaktig landskap, før hun kunne se en brennende skog. Til slutt landet hun foran en huleåpning dekket med planker. Erdan viste ikke hva han skulle tro. Det var utrolige historier som kom for en dag. En ting var sikkert; det skjulte seg mange hemmeligheter blant gruppas medlemmer.

Et blindspor

Khamsin frydet seg. Gårsdagen hadde startet lite formålstjenlig for gruppas mål. Han hadde ledet dem til magikerlauget i Fallcrest for å søke informasjon til deres korstog. Et imponerende grønt tårn, hadde ledet Khamsins tanker hen på rekker av alvorlige, gamle menn, som kunne motta han Khamsin, og som han kunne utveksle vise og velformulerte ord med. I stede for ble de møtt av en gammel sullik og en evneveike tjeneren hans. De andre hadde moret seg over disse opptrinnene, men for Khamsin var det bare nesten en hel dag som var gått tapt på ingenting. Riktignok hadde de hørt om Blodspydkrigen, som hadde herjet egnen for 80 år siden og nesten utryddet Fallcrest. Han kunne se for seg hvordan det var å lede et heltemodig forsvar mot talløse skarer av barbariske orker. De hadde hørt om hvordan den regjerende familien i Fallcrest hadde overlevd dette (Kordovaene), bare for å bli utryddet av en lumsk baron tredve år senere. En annen adelig gren hadde tatt over (Malkovichene). Han trodde han godt kun vært han som hadde utpekt forræderen hvis han hadde vært i livet den gangen. Det kunne vært han som hadde blitt adlet… i alle fall hadde denne dumme magikeren eller Septarken som han kalte seg, brukt hele dagen på å finne ut at han ikke viste noen ting om hodet. Ikke hadde han noen spennende å selge heller.

Så hadde de hatt et intermesso i noen huleganger under landsbyen. Der hadde det skjult seg et steinvesen med et budskap til Petra. Fint for henne! Hun hadde til og med fått et staselig belte. Men det hadde ikke brakt dem nærmere noe viktig.

Gecko

Men denne dagen hadde gått så fint. Først hadde de blitt oppsøkt av en liten mann, den samme som hadde stått og fulgt med på deres klatretur opp fra elvene, flere dager før. Han hadde kommet til dem i restene av vertshuset, som Khamsin etterhvert hadde kommet til å tenke på som hovedkvarteret deres. Denne mannen Urk, var løpegutt for en annen stolt Dragonborn i Fallcrest, den noble og dyktige Gordon Gecko. Fallcrest rikeste mann, vel ansett av folket etter en rekke gode tiltak for lokalsamfunnet, og med mange forretningsforetak i egnen var han en dragonborn av ypperste klasse. Han var stolt, kultivert, våpenfør og kunnskapsrik, egenskaper som alle dragonborns strevde etter å legemliggjøre.

gecko.png

Hånden

Gecko hadde tilbudt seg å bli sponsoren deres. De har blitt lovet støtte, mot at de skrev en kontrakt med han om å utføre oppdrag. Han hadde ikke neon umiddelbart, men Khamsin kjente seg sikker på at det snart ville komme noen. Ut av sin godhet hadde Gecko øst rikelig over dem. Han hadde velvillig fortalt dem det han visste om Hånden. Dette var en militaristisk kult dedikert til krigsguden Bane, og som herjet rundt i grenselandene, hvor de tvang landsbyer inn under sitt åk, raidet karavaner og prøvde å innføre et regime basert på militaristiske og tyranniske doktriner. De skulle ifølge Gecko ikke ha aktiviteter så langt sør, bortsett fra eventuelle spioner og sympatisører. De var også visstnok opptatt av det gamle imperiet, og var kjent for å kjøpe opp gamle dokumenter og gjenstander knyttet til denne epoken. Gecko hadde ikke noe ytterlige å bidra med, men det var nok så langt. Bildet av fienden begynte å klarne.

Avtalen med Gecko

Detaljene i avtalen gikk ut på at de skulle være i Geckos tjeneste i seks måneder, hvor kontrakten eventuelt kunne fornyes. Innen denne tiden påtok de seg å fullføre minst ett oppdrag, ellers ville de måtte betale tilbake alle utlegg Gecko hadde hatt på dem. De kunne avslå individuelle oppdrag. Gecko forpliktet seg til å støtte gruppen med utstyr til ekspedisjoner han sendte gruppen ut på, og å gi rabatter i foretak han eide, slik som hos våpensmeden i byen. For oppdrag Gecko sendte de ut på, forpliktet de seg til å gi Gecko 20% skattene de kom over. Dette var rimelige betingelser forekom det Khamsin, og Gecko gav inntrykk av å være en dragonborn som viste hva han drev med.

Journalen

Som om ikke Gecko hadde overøst dem med gaver, skjenket han dem også kunnskapen fra en gammel journal han hadde kommet over. Den var skrevet av en som var vaktmann i byen for 100 år siden. En mørk natt hadde han stoppet en fremmedkar på vei inn i byen med en kjerre. Dette var dagen etter at det hadde vært et oppløp mot graven til Gamzakurdia. Fremmedkaren hadde tilbudt han 100 gullpenger i bytte for hans taushet. Nede i vognen hadde det vært en massiv kropp, tilsynelatende av jern. Og skapningen hadde ikke hatt noe hodet. Fremmedkaren han begitt seg i vei til slottet. Gecko hadde sluttet seg til av dette at det kunne være snakk om den nye hoffmagikeren ved slottet og skapningen måtte være skjult ett eller annet sted der, fortrinnsvis i kjelleren. Khamsin kunne ikke annet en føle ærefrykt for slik innsiktsfull og noble eksempler på Dragonbornenes storhet.

Teateret

Som om ikke det var nok, så hadde han kommet over et mulig spor etter vingeorken. Det var kommet en teatertrupp til byen, og de hadde en forestilling på en låve. Det var hengt opp et fargerikt banner på markedsplassen med en scene fra skuespillet («Demonprinsens kvinne»), og hva annet kunne Khamsin skue der enn si nemesis, vingeorken, i all sin prakt, tydeligvis hovedrollen. De hadde snakket med lederen for truppen, madam Blavatsky, og hun hadde fortalt dem at Xerxes, mannen som spilte hovedrollen, pleide å komme til forestillingene og gå igjen etterpå, og at han pleide å ta imot beundrere i sin garderobe før eller etter forestillinger. Det ble antatt at det var snakk om en eksentrisk adelsmann, som ville oppfylle sin drøm, uten å røpe at han menget seg med de lavere klasser. Det skulle være forestilling allerede samme kveld. Khamsin rettet på sverdet og gikk litt strakere inne i rustningen mens han tenkte på hav dette kunne innebære. Kunne det virkelig være ham?

Galeb Duhren

Nå var ikke Gurdis den som lot seg vippe lettest av pinnen, men opplevelsene deres i den gamle gruva under landsbyen rystet henne. De hadde fulgt etter den magre, hengslete og oppfarende jenta, Petra, som selv til et menneske å være kunne framstå som rastløs. Hit og dit, hit og dit hele tiden. Det hjalp ikke at hun gikk i tospann med den vimsete og tanketomme halflingen Mora. Men artige var de. Hun trodde ikke de viste hvor mye de moret henne, disse to. Dette var noe annet en de grimme seriøse dvergene i Dvervelheim som hun hadde forlatt for lenge siden. Hun måtte neste smile når hun tenkte på hvor forfjamset ypperstepresten til Moradin ville blitt av å møte dem. Men her hadde de strenet av går for å undersøke noe fra jentas drømmer. Gurdis drømte stort sett om svale gruveganger hvis hun drømte overhodet. Men så hadde de brått stått ovenfor en av De Gamle Grå. Tenkt at hun Gurdis, med ett skulle stå ovenfor en av sin barndoms legender. De Gamle Grå ble nevnt med ærbødighet blant dvergene, legendariske brødre og søstre fra urtiden, Moradins tapte barn. Da dvergene hadde vært under åket til kjempene, hadde de Gamle Grå vært de som ikke hadde klart å flykte, som kjempene gjennom list hadde bundet for tett til seg. Med tiden hadde de blitt langsommelig formet etter sine herres ønsker. Gurdis kunne ikke tenke på dvergens arvefiende over alle andre, uten å føle bitterhet og hat. Måtte de steke i Muspelsheims ovner for evig. Deres forbrytelser var så store at de ikke kunne telles. Foreldre trengte ikke engang å forklare dette til unge dverger. Man bare viste. Det var preget inn i dvergens vesen for evig og alltid.

Arkadins haller

Den Gamle Grå (eller Galeb Dur som de også blir kalt) hadde et budskap til menneksejenta Petra. Han fortalte henne at han hadde kommet til dette stedet under den forestillingen at han hadde klart å rømme fra sine herrer og at en drøm hadde ledet han. Han skulle vente på Horthator («Den vi venter på») og han sa noe slikt som at «Jord, gå sammen med meg» som en slags hilsen. Han fortalte henne at hun de hun trodde at var hennes foreldre ikke var det og at hun måtte søke Arkadins Haller hvis hun ville ha flere svar. Han skjenket henne også et belte han hadde laget, som hjelp på ferden hennes. Stakkars jente, det var litt av en munnfull.

Borgen

agrippa.png

På tide at det ble litt action, syntes Mora, der hun slepte den livredde tjenestejenta i skjul. Etter at jenta var forsvarlig bastet og bundet, hadde hun og vennene hennes fri tilgang til slottet. Fri tilgang til vinkjelleren og et rom til iallefall, for i motsatt retning lå et vaktrom. Den andre utgangen ledet til et lite brukt lagerrom, og her lå inngangen til den gamle cisternen som Gecko hadde anbefalt dem å lete etter.

Etter å ha fått opp luken, kom de snart i kamp. En stort, åpent rom med usikkert gulv, måtte krysses samtidig som det kom skjeletter jevnlig ut av sarkofager langs veggene. Heldigvis falt mange av dem for Moras velrettede skudd. De andre i gruppa hjalp også til. På den andre siden var det et alter med en dragestatue, en brønn og to utganger. Den ene utgangen ledet ned til et massiv, rundt rom under gulvet de nettopp hadde sloss seg over, hvor det gikk en trapp langs veggen i spiral nedover. Den andre gangen ledet til et gjenmurt rom hvor Baron Agrippa hadde blitt levende begravd. Her støtte vi på den selvsamme Baronen, som ville sjekke om vi var onde nok eller i det minste ikke altfor snille, til å fortjene hans støtte. Vi hadde litt problemer med å overbevise ham, men etter at vi sperret han inne i kisten med dragestatuen, som han tydeligvis hadde et anstrengt forhold til, ble vi akseptert.
Han fortalte oss at han hadde myrdet hele den gamle Kapteinherrefamilien (Kordovaene) for 50 år siden. Han hadde benyttet den lumske giften Rimslim. Dessverre var han blitt avslørt av en ung sersjant som hadde giftet seg med datteren til Kapteinherren og stiftet en ny adelig familie (Malkovichene) som sitter på tronen i dag. Baronen hadde blitt murt levende inne i krypten som belønning for sitt strev. Alle de han hadde tatt liv av var blitt begravet i krypten der også, og så var den forseglet. Med tiden hadde Rimslimet dryppet ned å forgiftet vannreservoaret i bunnen av cisternen. Der nede i mørket hadde det ligget å godgjort seg i femti år. Baronen anbefalte oss å passe oss. Han var forøvrig kjempegrei og donerte et langsverd til oss. Han nevnte også en mystisk skikkelse, Billedhuggeren, som han antok var grunnen til at vi hadde kommet. Billedhuggeren hadde visstnok hatt et verksted nede i cisternen et sted. Kanskje vi finner noen svar der, tenkte Mora.

Kort oppsummering

Gruppen fant et metallisk hode i graven til den gamle krigeren Gamzakurdia. Mye tyder på at graven er blitt vandalisert av lokalbefolkningen, og at en mystisk fremmed, omtalt som billedhuggeren og hoffmagiker ved slottet, tok med seg kroppen hører til hodet, til slottet, og at han har hatt hemmelige rom under det. Gruppen fikk hjelp av forretningsmannen og velgjøreren Gorden Gecko til å finne fram til slottet og har inngått partnerskap med han. Gruppen har fått vite at rollen til den mystisk skuespiller Xerxes ligner til forveksling på Khamsins nemesis, vingeorken. Videre har Petra møtt en gammel steinmann som har gitt henne et belte og fortalt henne at hun ble adoptert, at hun har en skjebne og at hun bør søke Arkadins Haller. Gruppen befinner seg under Måneslottet, på jakt etter skjulestedet til Billedhuggeren og har akkurat møtt den avdøde Baronen, som for 50 år siden forgiftet hele adelsfamilien med Rimslim, noen han hevder fortsatt utgjør en trussel i dypet av cisternen under slottet.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License