Spilling 5 - Gjensyn med Lugash

Teaser

rødbart.jpg

Stattholderen var bekymret. De dystre gangene under slottet var en befriende avveksling fra det varme været utenfor. Her nede kunne han forstille seg de tause endeløse gangene i Dvergenheim. Men idag brakte denne vandringen ingen ro. Det var med tungt hjerte og lite håp han nærmet seg døren til tronsalen. Bankingen på døren ble kastet nedover den tause korridoren før den døde hen. Stillheten senket seg rundt stattholderen mens han ventet. Han nedkjempet den stigende følelsen av irritasjon over den respektløsheten han nå ble utvist. Tilslutt åpnet døren seg langsomt og et alvorlig ansikt kom til synet. Med sin myndigste stemme fremførte stattholderen sitt budskap.

"Situasjonen på utsiden er forverret. Jeg må konferere med kongen umiddelbart."

Den andre sukket og så oppriktig ut som det beklaget han inderlig å måtte skuffe en dvergbror med et så viktig ærend. "Jeg beklager", sa han, "men Kongens tilstand er ikke blitt bedre. Hans hoffhelbreder forlanger absolutt ro. Å diskutere slike nyheter kan ha en særdeles uheldig effekt på kongens helse. Det er til hans Majestets beste om de overleverer meg deres kommunikeer som vanlig."

Stattholderen var forbredet på dette. "La meg idet minste se Kongen. At jeg forvisser meg om Hans helse vil kunne ha en motiverende effekt på hans undersåtter i denne prøvelsenes tid."

Den andres uttrykk forandret seg brått. "Hans Majestets tilstand forutsetter absolutt ro. Hans undersåtter vet dette. Du burde vite bedre enn å sette dine egne smålige anliggender over Kongens velvære. Det er din jobb å hanskes med vanskeligheten utenfor."

Nå var det stattholderens tur til å bli arg. Først respektløsheten, så avvisningen og nå insinuasjoner. "Min tålmodighet strekker seg bare så langt. Snart må dere stå til ansvar, framling. "

Drønnet fra tronsaldøren som slo igjen feide forbi ryggen til statholderen, og nedover korridoren. Snart forlot han den tause og svale kjelleren til fordel for varmen og bråket der oppe.


Oppsummering (nøytralt ståsted):

Feywild

slugg.jpg

Gruppen ble ført dypt inn i Feywild av Varinnia og kom fram til Hanumans Tårn. Her observerte de tårnet og kom fram til at de skulle snike seg opp på taket. Mens gruppa stod på tak av tårnet, ramlet Mora ned. Gruppen begynte å banke et hull i gulvet for å kunne angripe goblinene under og avlede dem fra å angripe Mora. I denne sammenheng ramlet gulvet ned, og Petra ble hengende i hullet med spydet på tvers. Khamsin fikk hjulpet Petra opp og Erdan halte kjapt opp Mora, mens fienden var opptatt. Deretter begynte kampen. Nede i rommet befant Burum Slugg og alle goblinene seg. Slugg eller Julenissen, som gruppa valgte å kalle han, mante fram en forræderisk tåke, som hjalp goblinene og hindret gruppen. Men etterhvert fikk gruppen overtaket. Det hele endte med at Burum-Slugg kastet seg ut et vindu og døde og gruppen fanget en goblin.

I Hanumans Tårn fant gruppen Bregas Tåre, en elfenbenstatuett av Brega som holde en tåreformet krystall. Erdan fant også en såret falk som Slugg skulle ofre. Da gruppen kom tilbake til leieren, fant de at Varinnia var forsvunnet. de sporet henne til en lysning, og fant ut at et flygende vesen hadde kommet og hentet henne.

Gruppen fortsatte innover i skogen, på jakt etter noen gnomer som kunne hjelpe dem tilbake til verden. Men de ble oppsøk om natten av Varinnia. Hun tok dem med til en innsjø i nærheten, hvor kun Petra kunne komme ut til en liten øy med en stor portal i midten. Petra og Erdan, så sin sjels totemer, Ulven og Falken. Ute på øya, ble Petra fortalt at hennes sjels port var åpen mot Drømmeverdenen. Det var derfor hun hadde hatt disse drømmene, men det var også en fare, for det betydde at folk som ikke ville henne vel, kunne trenge inn i sinnet hennes via drømmene. Varinnia advarte mot at Petra hadde fiender, og henviste til Horthathorprofetien. I det samme ble Varinnias frykt til virkelighet idet en skikkelse dukket opp i Drømmeporten og angrep dem. Han skjøt en pil mot Petra, men Varinnia kastet seg foran. Hun reddet Petra, men ba Petra gi hjertet sitt til henne. Petra, stakk hånden inn i sin egen kropp og dro ut hjertet og gav det til Varinnia.

Det neste som skjedde var at alle våknet opp i leiren. Det kom på det rene at dette har vært en drøm. Innsjøen finnes ikke, og det er ingen spor av Varinnia. Men Petra er forandret. Hun har blitt mye vakrere og fått nye, mystiske evner, men mistet sin styrke og krigererfaring.

titania.jpg

Gruppen lurer på hva de skal gjøre videre, i det Titania, herskerinne i Feywild og alevne fra Sommerhoffet dukker opp. Titania forklarer at Varinnia, som er hennes tjenerske, dukket opp kvelden før, men dystre nyheter. Hortathor var i Feywild. Titania påla henne å være Horthtors vokter, og Varinnia oppsøke Petra i drømmeverdenen, hvor hele gruppen ble trukket med som følge av Petras drømmekraft. Den natten døde Varinnia og Titania frykter konsekvensene. Hun vil la gruppen forlate Feywild, for Hortahtor må finne sin skjebne andre steder. Hun fikk Bregas Tåre fra gruppen, men gav dem muligheten til å få bruke den en gang. Gruppen takket ja, og stod deretter ansikt til ansikt med de Mystiske Skriftlærde. De ba om svaret på hvem det var som var etter Petra. Svaret var at det var en gammel skapning med navn Jack Vandreren. Han var en Nephilim, en skapning laget av Titanene i kampen mot Gudene i tidenes morgen, som en leiemorder, og sannsynelig den siste i sitt slag. Han er en planeswalker, dvs si at han kan gå fritt mellom verdenene.

Gruppen kom tilbake til den virkelige verden ved hjelp av Titanias allierte, gnomene, og befant seg på veien til Lugash.

Lugash

Gruppen kom til Lugash. Her fant de ut av Dolgrim Dolc, en bekjent av Khamsin, hadde utropt seg til konge. Det var en dyp splittelse i byen mellom dvergene i Dolcklanen, som var i ferd med å bygge de gamle ruinene i utkanten av landsbyen om til Dolkeborgen, og menneskene i byen. Striden så til å stå om at Dvergenes billig øl konkurrerte med stedets spesialitet, Flammetunge whiskey.

jack.gif

En fordrukken Bahamutprest, Bris, forsøke å megle i konflikten. Han har planlagt en fredskonferanse. Borgermesteren Katyss og sheriffen Trogg har sålant ikke klart å bilegge konflikten. Gruppen inlosjerte seg på Dolgrims vertshus og kom i snakk med vertinnen, Donna Dolc. Markedet i byen ble oppsøkt, og der støttet gruppen på Bris. Khamsin tok med seg en to øltønner til vertshuset Falmmetunge og manet til forsoning. Folk var villige, men også litt støtt over at han tok med seg den andre tønna tilbake, i det de hadde fått smaken på brygget.

I en drøm på vertshuset, møter Petra Varinnia igjen. De treffes ved Drømmeporten. Hun er nå kledd i rustning og bærer et stort spyd. Hun sier at hennes sjel har gått videre til dødsriket, men en liten del er igjen her, i Petras sjel, for å vokte Drømmeporten. Siden hun er så sterkt, har hennes sjel påvikret Petras, og forandret hennes evner til en heks. Petra har ikke lenger Ulven som sin sjels totem. Varinnias aspekt har tatt opp seg Petras krigeraspekt, siden dette ble fortrengt. På et senere tidspunkt, når Petra er sterk nok, kan hun velge sin egen skjebne. Inntil da vil hun være en heks.

Gruppen fikk vite av Donna at kong Dolgrim var syk, og at han ble passet på av en ny gruppe dverger, Rødbartene. Disse ble ledet av en moradinprest, Bartholomeus Rødbart, som hadde tatt over tilsynet med kongen. Stattholderen kunne ikke lenger få direkte kontakt med kongen. Men dvergene holdt tett om dette. Rødbartene hadde også forbudt dvergen å handle med menneskevarer og dette, kombinert med drålige tider, hadde utløst eller forværret konflikten. Forholdet mellom mennekser og dverger hadde opprinnelig vært bra, men en nedadgående spiral hadde startet med Dolgrims beslutning om å selge øl til reisende (og dermed konkurrere med whiskeyen).

Khamsin oppsøkte Katyss og ble utnevnt til visesheriff og fikk ansvar for fredsmøtet. Imens reiste gruppen ut å besøkte Gerda og Mitros. De bekjempet skjelettet i kjelleren og fikk fortalt hvordan det gikk med datteren deres, Gerda (arkelogen fra Fallcrest).


Hortathorprofetien

Menneskebarna skal være spredd for alle vinder.
Kaos og mørke skal regjere verden som søster og bror.
Den gamle tid skal dø og den nye skal fødes i blod og smerte.

I skyggen har Svikeren ventet i uminnnelige tider. 
Han og hans ætt forvist fra menneskebarnas verden. 
Han skal stige opp i dulgsmål for å så et frø. 

Frøet skal spire til en plante som skal bære uhyrlige frukter. 
Nye frø skal spres med tidens vinder og nye planter skal vokse frem. 
Ingenting skal stå imot eller holde ut. 

Til slutt skal verden være fylt til randen og plantene skal kvele hverandre. 
Verden skal ligge øde og Svikeren skal stå fram. 
Han skal rope sin utfordring like til gudenes troner: 
Se på mitt verk dere mektige, og fortvil! 

Så skal han kalle sin herrer... 
...de Gamle skal atter stige frem... 
...Gudenes tid skal opprinne...

---

Dere skal vite Svikerens plan er å sende sin Hortathor til verden. 

Hortathor skal bære hammeren og ulvens tegn og skal stråle i drømmenes verden. 

Hortathor skal holde verdens skjebne i sin hender. 

Først skal jorden sende sitt sendebud for å hilse den utvalgte.
Så skal ilden sende sitt sendebud. 
Til slutt skal luften sende sitt sendebud og verdens skjebne skal besegles. 

Men fortvil ikke mine barn, for Svikeren kan ikke risse skjebnes runer. 
Hortathor skal kunne styre sin egen skjebne.
Hortathor skal ikke stå alene.
Det skal være det Svikeren frykter over alle ting.
Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License