Billedhuggerens Oppdrag

Ah, endelig. Noen har endelig kommet. <betrakter>. Hmm. Dere har passert vokterne mine, så derfor må dere være noen med makt, ikke bare noen fra slottet. Jeg regner det ikke vil gå lang tid etter min død til noen får denne meldingen. Jeg er gammel og denne orkeinvasjonen truer nå byen. Jeg går mest sannsynlig til min død. det skal bli en lettelse.

Jeg ødela dagboken og fjernet alle spor som kunne lede tilbake. Kun kroppen hans har jeg latt være her, jeg har ikke hjerte til å gjøre den noe. Den er den eneste som minner meg om min største triumf og mitt største nederlag. Når jeg likevel har valgt å etterlate denne meldingen er det fordi jeg har blitt redd på mine gamle dager. Redd fordi det endelig har gått opp for meg at alt dette ikke er over. Redd og sentimental på vegne av den nye tid som vokser frem i støvet av den gamle. derfor må sannheten for en dag. Det er en stor risiko å fortelle dette, men jeg er nødt.

Dere skal vite sannheten at jeg Eban Mordechai egenhendig forårsaken ødeleggelsen av verden. En slik vanvittig byrde av skyld jeg har bært. Jeg vandret i de lengste i en døs langs rikets veier. Til slutt innså jeg at jeg bare var et redskap for skjebnen. Denne innsikten hjalp meg å overleve. Det som har skjedd ville skjedd før eller siden likevel, men skjebnen valgte ut meg som en inntetanende marionett. Skjønt intetanende? Min aroganse den gang kjente ingen grenser. Jeg trodde virkelig at jeg, en vanlig dødelig, men med en ekspesonjell begavelse, faktisk kunne skape liv.

Slik var det det skjedde. Mine herrer kom til meg i imperiets siste dager men et oppdrag; frelse riket fra dets undergang. Barbarer og katastrofer trengte på fra alle kanter og man fryktet den nye verden. Hva ville menneskets rolle være? Tanken på et fall fra storhet slik de dragefødte før oss var ikke til å holde ut. At vi skulle eske ut livets opphold i skyggene av verden mens nye herrer tok vår plass? Så jeg var bare altfor lydhør når jeg hørte oppdraget. Jeg ville få ubegrensede ressusrer til mitt prosjekt og belønningen ville være ikke mindre enn udødelighet. For all tid ville alle slekter huske meg som menneksets redningsmann. Men min hybris skulle bli min og rikets undergang.

Jeg var min tids dyktigste skaper. Jeg kunne gi hva det skulle være et slags liv, og golemer og konstruksjoner av alle slag var på min merittliste. Så jeg var den selvskrevne till oppdraget. Min herrer oppsøkte meg og fortalte meg deres sjokkerende hemmelighet. Murmandamus var i livet! Krigeren fra Gulltiden hadde vent tilbake i imperiets ytterste nød. Hvilket mirakel etter 500 år. En legende gikk ut på at hans lojalitet til imperiet var så stor at han ville vende tilbake dets ytterste nød. De fortalte meg at dette stemte, at Murmandamus hadde stilt sin sjel til rådighet som en evig vokter for imperiet. Som en narr trodde jeg dem. Men jeg ble sveket. Vi ble alle sveket og vi måtte sammen møte dommen.

For slik var mitt oppdrag: bygg en rase ufeilbarlige krigere til den ufeilbarlige general. La han få soldater som ikke kjenner tørst, sult eller søvn. Som kan tåle ørkensol så vel som vinterfrost. Som kan masjere uten stans med de tyngste våpen. Som hverken kjenner anger eller frykt. For de vil kjempe ustanselig i talløse kampanjer på alle kanter av imperiet. Gi vår store helt et redskap og han vil gi oss frelsen.

gamz.png

Og det gjorde jeg. Jeg hadde alt jeg trengte. Og jeg lykkes. jeg lykkes vanvittig bra. Utifra støperiet jeg fikk bygd i min fødeby, marsjerte kohort etter kohort ut til tjeneste. Slik var mitt blasfemiske overmot; jeg hadde ikledd meg gudenes kappe og gitt liv til en ny rase; Våpenbrødrene.

Så kom mørket over oss. Murmandamus vendte sine styrker mot imperiet. Hans budskap spredde seg over landet. Vi skulle straffes for det vi hadde gjort mot han. Jeg kunne lese sannheten i ansiktene til mine skrekkslagne herrer. Murmandamus hadde ikke gitt seg over frivillig. Hans sjel hadde blitt martret i århundre etter århundre i hvileløse venting. De hadde trodd de skulle bevare et lojalt redskap. I stedet regisserte de sin egen apokalypse. Det kom stadige rapporter om Murmandamus fremrykninger. Ingen kunne stå seg imot han, og hans lojale våpenbrødre. I hver by han kom til ble alle imperiets tjenestemenn henrettet, alle bygninger som hadde noen funksjoner i dets styre og stell ble styrtet i grus og folket måtte sverge en bloded på at de aldri ville nevne dets navn igjen.

En dag så jeg røyken av ødeleggelsene i forisonten. Jeg stenkte Støperiet mitt og forseglet alle hemmelighetene derinne. Så reiste jeg min vei i den tro at min ehemmeligheter ville bevares under ruinene av min fødeby. Så overgav jeg meg til et liv på landeveien. Det er et under at jeg ble spart, men kanskje det var slik min straff er utmålt.

Min fortelling nærmer seg slutten. etter månedsvis kanskje årevis med ørkesløs vandring som en tigger, kom jeg en dag til en slagplass. Utenfor en landsby som var brent til grunnen kom jeg over ham. Han lå midt i en sirkel av døde tempelriddere og hvitkledde krigere. Han var fortsatt i livet. Jeg la han på en kjerre og fraktet han fra stedet ifall det skulle komme flere krigere. I en uke pleiet jeg han. Forbløffet kunne jeg se at noen hadde inngravert navnet Gamzakurdia i nakken hans. Kanskje hans herre, Murmandamus hadde gjort det for å minnes sin gamle venn. Jeg kunne ikke annet en føle ømhet og kjærlighet for dette vesenet. Det var en fryktelig form for liv jeg hadde skapt, men for meg var det vakkert.

Til slutt døde han. Jeg fraktet han videre, fast bestemmt på å finne et verdig gravsted. Ved et skjebnes lykketreff kom jeg til dette stedet, hvor den gamle krigeren Gamzakurdia ligger begravet. Jeg åpnet graven og reiste en enkel sarkofag der. Jeg utstyrte også graven med noen enkle feller ifall den skulle bli forstyrret.

Så endte jeg opp her i fallcrest hvor jeg tjenestegjorde hos kapteinherre Fritjof Cordova. Jeg bygde opp et verksted i den gamle cisternen under slottet. Her lå gamle rustningskamre fra tidligere tider som jeg tok ibruk. Men en skrekkens dag hørte jeg at mobben hadde samlet seg for å raide graven. Noen tempelriddere hadde kommet til landsbyen og fortalt om en Våpenbror som kalte seg Gamzakurdia som hadde ødelagt en hel landsby alene, menn kvinner og barn.

Fyll og raseri blandet seg og gav opphav i en forvridd logikk. Det var gamle Gamzakurdia som hadde kommet tilbake. Jeg fulgte opptoget ut til graven og ventet til de hadde forlatt stedet. Ødeleggelsen var forferdelige. De hadde skjendet den gamle krigerens grav. Hans levninger var ikke å se. Og min vakre våpenbror. de hadde skilt hodet hans fra kroppen. Jeg antok de hadde tatt det med seg som trofe. Istedenfor brukte jeg min magi til å heve kroppen til Våpenbroren opp av graven og opp på en kjerre. Til slutt fikk jeg han i ly i mitt verksted. Jeg hørte senere at hodet ikke var blitt tatt med fordi de fryktet at det var forbannet. men jeg tør ikke vende tilbake. Jeg vil ikke at folk skal oppdage noe.

Men nå har hodet vendt tilbake. Dere har lest mitt notat og funnet det og brakt det hit. Jeg vet ikke hva slags folk dere er, bare at dere er mektig siden dere har greidd å komme hit. deres oppgave er allerede klar: i dere må finne støperiet mitt og ødelegge det. Det er hele grunnen til denne historien. Jeg er plaget av visjoner om ting som skal komme. Og jeg frykter at det igjen kan misbrukes. Glemsel holder ikke. Kun ødeleggelse.

derfor ble dere undertvunget en kraftig magi. De symbolene dere ser i håndflatene deres er min kraftigste besvergelse. Innen 6mnder må dere finne og ødelegge støperiet. Hvis ikke vil deres liv vitre som løvet om høsten.

Jeg kan ikke legge igjen en instruks her iallefall noen skulle komme etter dere. Kartet er gjemt på et av mine arbeider i byen, av byens grunnlegger.

Farvel, og lykke til.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License