Bosk gikk ut av teltet sitt. Han kunne høre den raspende busten til Friga der hun lå under skinnfellene. På tide å inspisere lasten før avreise. Han gikk opp til den lange karavanen av dyr som var lesset ned med skinn. Hans garvere hadde vært i hardt arbeid den siste tiden, og Bosk følte seg sikker på at mottakeren ikke ville ha noe å si på varene. Han kikket på noen individuelle skinn. De så fine ut.
Han kikket opp for de det veike, slappe og ekle mennesket kom gående mot han. Det var en pine å måtte forhold seg til slike skapninger, de var som et hån mot naturen. I den harde verden Bosk kjente var det rett og slett unaturlig at en slik ynkelig skapning kunne overleve. Bosk undertrykte raseriet som begynte å stige i han og tenkte på nytteverdien av den lille fjerten som nå også hadde inspisert ferdig og så fornøyd ut.
"Så alt er i orden?" spurte Bosk. Det fremmede tungemålet føltes unaturlig og ubehagelig. "Våpnene vil snart komme".
"Ikke noe å bekymre seg for, høvding" svart den lille knerten. "Gordon Gecko er tro mot sitt ord."
Bosk lukket øynene og trakk pusten dypt. "Godt", tenkte han, "det er en storm som kommer. Og Boskoittene kommer til å være forbredt".
